signofolk nr 2 2014 - page 20-21

Signo
FOLK
nr 2 - 2014
side 20
Signo
FOLK
nr 2 - 2014
side 21
Stikker innometter jobb:
Beboer Joachim Bakken (t.h)
setter pris på en prat etter
arbeids­tid. Det gjør også Bente og
vernepleierstudent Daniel Sæves.
E
tter at Bente Andersen
begynte i januar har
avdelings­møtene på
Hestehagen blitt roligere.
– Nå prater vi ikke lenger
i munnen på hverandre. Så blir det
lettere for referenten også, smiler
miljøarbeider Linda Bakkeland i
døråpningen til Bentes kontor.
Stikkordet er nemlig ”tur-taking”.
Når man bruker tegnspråk er det
en-av-gangen-prinsippet som gjelder,
bekrefter Andersen.
– Så har vel tegnspråk­
kompetansen gått oppover også, spør
hun? Ja! bekrefter Linda. Absolutt!
Godt å være døv ansatt
– Jeg kan ikke finne noen negative
sider ved å jobbe her. Det er godt å
være døv ansatt i Signo, sier hun. Det
er tospråkligheten som gjør at Bente
har jobbet i Signo i snart 15 år.
– Ja, pluss at jeg jobber med
mennesker, selvfølgelig!
Når er dagen god?
– Når det vi har planlagt blir
gjennomført.
Hva inspirerer deg?
– Selvgående ansatte.
Mannen hennes jobber også i
Signo Vivo, men de snakker ikke jobb
rundt middagsbordet av den grunn.
– Det er greit at vi forstår
hverandre og utfordringer på jobben,
men vi bruker ikke mye tid på
arbeidsprat når vi har fri.
Vendte hjem
Etter barnevern­pedagog­
utdannelsen startet Sandefjordsjenta
som miljøterapeut på Skådalen
kompetansesenter. Men etter 15 år i
Oslo vendte hun nesa hjemover.
– Det er fint å bo i Vestfold som
døv. Det er et stort tegnspråkmiljø
her. Og så er det jo ikke så langt
tilbake til venner i Oslo.
Tegnspråk
Bente er født døv, men hører litt.
Hun har aldri gått på tegnspråkkurs,
men det er tegnspråk som er hennes
morsmål.
– Jeg kom i et større døvemiljø
først som 16-åring og da ble det en
utfordring å følge med på døves
tegnspråk. Men jeg lærte jo da!
Hestehagen – et møtepunkt
Hestehagen er ett av botilbudene til
Signo Vivo i Andebu. Og det er lett
å forstå navnet. For har du passert
fjøset og beitende kuer og hester på
Sukke Gård, ligger det lille røde huset
i Molandveien oppå en liten topp. Fra
hagen kan du strekke ut en hånd og
klappe en hest eller to.
– Det er ikke boliger i huset her,
forteller Bente. Dette er kontorer for
oss ansatte og en sosial base. Vi tilbyr
morgenkaffe for de som ønsker det.
Sammen ser vi i Tønsberg Blad og
prater om forskjellige ting. Vi har
felles middag her hver onsdag og
søndag, og beboerne stikker innom
etter jobb på vei hjem. Joachim
Bakken er en av beboerne på
Hestehagen. Han kommer smilende
inn døra iført blå arbeidsbukser.
Arbeidsdagen på gården er over
og han stikker innom for en prat.
Joachim leier en egen leilighet i
Andebu og trenger ikke mye opp­
følging fra Hestehagens ansatte.
– Jeg liker den sosiale biten av
jobben min veldig godt. Jeg er opp­
tatt av å bruke tid sammen med
beboerne, sier Andersen og tar et slag
ringspill mens Joachim forteller fra
dagens oppgaver på gården. Verne­
pleierstudent Daniel Sæves slenger
seg også med. Han den eneste døve
som jobber på Hestehagen i tillegg til
Bente.
Beboere med ulike behov
Fra basen kjører de ansatte rundt til
de ni Signo Vivo-beboerne som bor
spredt rundt på Sukke og i Andebu.
Alle har forskjellige behov. Noen
trenger kun litt tilsyn, mens andre
behøver en-til-en oppfølging dag og
kveld. Andersen har ansvaret for ni
ansatte.
Er det noe du spesielt brenner for?
– ART!
– ART?
– Ja, det handler om sinne­
mestring og er aggresjons­erstatnings­
trening. Særlig der jeg jobbet før, med
yngre beboere med mer aggresjon,
forklarer Andersen. Jeg er fortsatt der
noen timer i uka.
Kurset er i regi av Diakonhjemmet
og handler om økt sosial kompetanse
og reduksjon av atferdsvansker hos
barn, ungdom og voksne.
– Det handler mye om å oppfatte
signaler og ansiktsuttrykk og tolke
dem før det går over i ”eksplosjon”.
Kanskje har jeg lettere for å oppfatte
små signaler og kroppsspråk som døv,
jeg vet ikke, men jeg føler at det ligger
naturlig for meg.
”Fri og fri” fru Blom
Andersen er en travel dame, og prøver
å ta fri når det er fri. Men nå tar hun
videreutdanning i personalledelse
i regi av Høyskolen i Buskerud
sammen med ca. 20 andre fra Signo.
Lærerne kommer hit, siden det er så
mange studenter fra Signo.
– Vi skal ha vår nest siste samling
nå i juni. Så er det eksamen i
september. Det har vært nyttig for
meg som har vært leder i snart åtte
år. Jeg hadde ikke noe teoretisk
opplæring i ledelse før.
Hjerte for ungdommen
På fritiden er Andersen mentor for en
døv student på høyskolen.
– Jeg ser at døve studenter trenger
litt ekstra at noen ser dem. Være
der for dem. De føler seg ofte alene i
studiet og mange gir opp og slutter.
Det synes jeg er trist. Selv er jeg heller
ikke en del av
”S-S-S-generasjonen”. Da døve kun
kunne jobbe som skredder, skomaker
eller snekker. Det var heldigvis min
foreldregenerasjons skjebne. Så jeg
brenner for at unge døve skal komme
seg opp og få en høyere utdannelse.
Det er viktig at unge døve i dag
kommer seg langt!
Oppfordring
– Kanskje er det flere døve ansatte i
Signo som kunne tenke seg å stille
opp som mentor for de unge? Det er
ikke så mye jobb, men det trengs!
Signo
FOLK
Påkontoret:
Linda Bakkeland (t.h) er fornøyd med en tegnspråklig sjef.
1...,2-3,4-5,6-7,8-9,10-11,12-13,14-15,16-17,18-19 22-23,24
Powered by FlippingBook