signofolk nr 2 2014 - page 24

Signofolk nr 2- 2014
Retur:
Signofolk
Stiftelsen Signo
Postboks 100
Nordstrand
1112 Oslo
Signo
TANKER
av Kjell Frydenlund-Moldestad
virksomhetsleder Signo Konows senter
E
g har vært her mange
ganger før. Når eg var liten
sammen med mine foreldre, i
ungdommen på date med en
ny flamme (en sikker vinner
det) og etter hvert sammen med mine
egne barn. Å bruke byfjellene er en del
av det å vere bergenser, en del av vår
felles identitet, grunnen til at hårene
reiser seg på armene når ”Nystemten”
blir sunget. Vi kjenner utsikten så godt,
enten den nytes fra Fløyen, Ulriken
eller Løvstakken.
– Løvstakken e no mitt fjell,
sier Ella, oppvokst som hon e på
Møhlenpris. Sjøl e eg Sandviksgutt
og nærmere knyttet til Fløyen og
Sandviksfjellet. Men vi krangler
ikkje om det, for det e utsikten til
den samme byen vi begge har nytt,
fra ulike utkikkspunkt. No e vi her
sammen, på blåtur med Signo Konows
senter. Ella og 14 andre beboere, eg
og 14 andre ansatte, frivillige og
pårørende. 30 mennesker, 13 rullestoler,
noen ustøe bein, og de fleste av oss
med mer eller mindre omfattende
sanse­tap. En lystig om enn noe uvanlig
gjeng for alle cruiseturistene å dele
utsikten til verdens vakreste by med.
Det begynte som så mye annet på
sykehjemmet, med en ide unnfanget
under et måltid, etterfulgt av flere
innspill, tanker og forslag. Også, før
noen fikk sagt at:
– Uff nei, om vi bare hadde hatt tid
og personal nok, var det en som sa:
– Vi bare gjør det! Og så gjorde vi
det. Fløibanen tar fire rullestoler pr tur.
Fløirestauranten er stor og greit nok
tilrettelagt, pårørende og frivillige var
positive og da alt var ferdig planlagt
var det faktisk bare å gjøre det.
Vi kaller det nytenkende, selv om
det ikke er noe revolusjonerende i
dette nye. Det er den enkle tanken
at i stedet for å prate om alt vi skulle
gjort, alt vi skulle fått til, alt vi kunne
klart om bare vi hadde hatt tid, så
bare gjør vi det. Når alle beboerne
har fått innvilget egen rullestol fra
hjelpemiddelsentralen slipper man
å lete etter en ledig stol når man har
lyst på en tur ut. Man finner sin egen
og bare gjør det. Hvis oppskrifter og
nødvendige ingredienser alltid er på
plass i kjøkkenet når man får lyst å
bake så er det bare å gjøre det. Og
ligger sangheftet framme og pianoet er
stemt når man kommer på en gammel
strofe eller melodi er det bare å renske
stemmen og gjøre det.
– Tenk, no fikk eg komt opp hit
igjen, sier Ella, mens vi triller mot
Fløirestauranten og rømmegrøtlunsjen
vår.
– Du, eg har det så godt på Konows,
der skjer alltid nokke.
– Ja, sier eg, de e så flinke te å få
ting te; de bare gjør det.
Bare gjør det!
Eg sitter på kanten av stupet sammen med Ella (97). Til venstre har vi Ulriken, til
høyre Løvstakken og rett fram, så langt øye kan se, eller for Ella så langt de
indre bildene rekker, strekker Bergensdalen seg ut foran oss i all sin prakt.
1...,4-5,6-7,8-9,10-11,12-13,14-15,16-17,18-19,20-21,22-23 24
Powered by FlippingBook