Background Image
Previous Page  10-11 / 24 Next Page
Basic version Information
Show Menu
Previous Page 10-11 / 24 Next Page
Page Background

Signo

FOLK

nr 3 - 2014

side 10

Signo

FOLK

nr 3 - 2014

side 11

at vi kan legge den i fryseren, for at

vi kan ta den opp i morgen og leke

videre. Ja, så går vi ned i kjelleren,

putter den i fryseren og lukker igjen.

Nei, det var jo ikke noe gøy, vi tar den

opp igjen… fortsatt like våt. Slik gikk

det en stund og den hadde tross alt

plastfolie rundt seg, så den holdt i et

par timer, smiler Durrans.

Ikke helt det samme uten…

En av «lyslekene» til Geir er å studere

lys gjennom vifteformede avissider.

Og da er det kun én avis som duger.

Han vet akkurat hva han trenger

når han kommer til butikken nede i

Andebu sentrum.

– Det høres jo rart ut, men det slår

aldri feil, forteller Durrans. Jeg viser

ham avisstativet, der står de alle. Han

får alltid valget, føler seg frem til VG,

kaster ut billaget og velger den. Den

skal være fersk og ulest om det skal

duge. Hjemme i stua står Geir akkurat

der lyser faller slik han vil ha det. Så

holder han vifta tett inntil øynene

og lager et spill i vifteformen slik at

lyset faller inn på øyet - som skimter

forandringene.

– Da vil han sjelden hjem, for

der finnes det utallige dingser man

kan se lys gjennom. For eksempel

så ”samler” han lyset til selvlysende

gjenstander og fører det opp til øyet,

forteller Durrans. Lego er også en av

favorittene og kassene på rommet

hans er fylt til randen. Han elsker

å kombinere de små klossene som

gjerne tar en tur innom leppene før de

settes sammen.

Snøballen

En vinter tenkte primærkontakt

Durrans at de sammen skulle lage

snømann.

– Geir liker å forme ting, men etter

EN stor snøball ville han inn. Og ta

med seg snøballen. Det er jo litt rart,

kanskje? Da har jeg tre valg 1. Avslutte

leken, 2. Fortelle han at det ikke går,

eller 3. Å bekrefte og si: Ja, la oss

gjøre det (rare) du vil! Dette utfordrer

jo meg og min tradisjonelle sunne

fornuft, men ok. Jeg bekrefter overfor

Geir at ideen var god. En snøball er

jo ganske kald, så han tok den med

seg inn på rommet sitt og pakket den

inn i et håndkle. Så inn på kjøkkenet.

Der pakket vi den inn i plastfolie,

lenge…. Så begynner den å smelte, og

Geir er ikke glad i å bli våt, så dette

fremkaller en skrekkblandet fryd. Det

lekker fra plastfolien og jeg foreslår

R

eidun Antonsen var den

som kjente Geir best og

lærte ham mest i årene

han var elev på skolen i

Andebu. Hun arbeidet ved

Signo skole- og kompetansesenter

(tidligere AKS) fra 1976 frem til hun

gikk av med pensjon i 1999. Hun var

sentral i oppbyggingen av Signos

døvblindearbeid og underviste

døvblinde i 11 år.

En spesiell gutt

Fra 1987 arbeidet hun som

spesialpedagogisk konsulent. Hun

har holdt forelesninger både nasjonalt

og internasjonalt. Et av hennes

spesialfelt er totalkommunikasjon.

– Noe av det første jeg la

merke til hos Geir var at han

hadde stor interesse for blinkende

lys, forteller den nå pensjonerte

døvblindepedagogen, Reidun

Antonsen.

Sammen med Solveig Østenby

jobbet hun tett med Geir på Signo-

skolen i Andebu. Døvblindeklassen

med seks elever var det eneste

undervisningstilbudet for

døvblindfødte i Norge på 80-tallet.

For glad i lyset?

Flere av barna hadde en bitteliten

synsrest, Geir var en av dem.

– Lys måtte være utgangspunktet

for kontakten mellom oss, sier hun.

Så fascinert av lys var den lille

gutten at han en gang, før han kom til

Andebu, hadde lurt med seg en eske

fyrstikker i senga.

– Han var bundet fast med sele og

brannskaden ble omfattende selv om

våte bleier hindret det aller verste.

Arrene har han fremdeles, men

interessen for lys er like stor.

Fange opp budskapet

– Døvblindfødte barn oppfører seg så

annerledes enn barn med alle sanser i

behold at det er ekstremt vanskelig å

oppleve barnet som samspillspartner,

forteller Antonsen.

– Men alt et menneske gjør,

bevisst eller ubevisst kan fortelle noe,

så sant det finnes en som fanger opp

budskapet og tolker det.

Se meg

Pedagogen ble med på lysleken.

– Etter hvert godtok han at vi

var nære hverandre og gjorde noe

sammen. Kommunikasjon mellom

mennesker betinger et ”jeg” og et

”du”. Den som opplever seg selv som

en person som blir sett og blir tatt

på alvor, vil oppleve at han har verdi.

At han har noe han skal ha sagt,

at han kan påvirke. «Jeg er meg

og du er deg og vi kan ha det bra

sammen, og gjøre noe sammen».

Det er det nødvendige grunnlaget for

språkutvikling hos alle mennesker.

Totalkommunikasjon

Da Geir godtok kontakt, var målet

å få noe å kommunisere om. Gutten

hadde erfaringer, tanker og ord. Det

var avgjørende å forstå hvilke sanser

som ble brukt til å informere seg om

omverdenen. Det er særlig berøring

og bevegelser (taktile og kinetiske)

som er viktig for en som ikke ser og

hører. Men den lille synsresten hadde

også Geir stor glede av.

Vilje til å forstå

– Det er vel ikke overraskende at det

første ordet han gjorde et tegn for var,

ja nettopp, ”lys”. Etter hvert fikk han

ord på mange begreper. Nei, vi kunne

ikke diskutere demokrati, litteratur,

filosofi, men han kunne meddele oss

hva som var viktig for ham og han

var ofte glad.

Reidun Antonsen besøkte Geir på

30-årsdagen hans.

– Jeg vet at han hadde blitt nesten

helt blind og gråt en skvett da jeg

hilste på ham med de bevegelsene

vi alltid gjorde sammen ved

begynnelsen av hver skoledag, - og

han svarte med å si navnet mitt med

tegn.

Lyset var nøkkelen til Geirs verden

Kunénavis somduger:

Lyset faller

gjennom avissidene slik Geir vil. Da er det

bare en avis som gjelder - nemlig VG

”Geir tar masse initiativ selv. Det er

uvanlig hos døvblindfødte.”

-

Håkon Lie

”Geir utfordrer meg og min

tradisjonelle sunne fornuft. Det liker

jeg.” -

Christopher Durrans

Signo

LIV

ReidunAntonsen

arbeidet ved

AKSK fra 1976 og fram til 1999.

Døvblindevær

Geir elsker å være ute, særlig når man

kjenner det. Regn og blest er best.

– Vi kaller det for ”døvblindevær”.

Når vi andre ser ut og tenker ”nei - i

dag er det ruskevær, vi blir inne”,

så må vi tenke om igjen her på

døvblindesenteret. Når det blåser

og pisker med regn, så ler han og

koser seg. Jeg husker en tur vi

hadde på fjellet i Skottland, forteller

avdelingslederen. Stien snirklet seg

nedover, etter hvert ble det smalere og

smalere og røtter og steiner stakk opp

og lagde hindringer. Plutselig stopper

Geir opp og ler og skratter. Han gir

seg liksom ende over. Skummelt var

det i alle fall ikke.

– Den gleden er det vanskelig ikke

å bli smittet av, smiler Lie.