Background Image
Previous Page  24 / 24
Basic version Information
Show Menu
Previous Page 24 / 24
Page Background

Signofolk nr 3 - 2014

www.signo.no www.facebook.com/stiftelsenSigno

Retur:

Signofolk

Stiftelsen Signo

Postboks 100

Nordstrand

1112 Oslo

Signo

TANKER

av Øyvind Woie

informasjonssjef i Signo

J

eg står i Stiklestad kirke. Bak

en rullestol. Jeg holder Bjarnes

hode godt fast med den ene

hånda – i den andre har jeg

et lite sølvkrus med en skvett

altervin oppi. Jeg presser det tett inn

mot munnen hans. Cerebral Parese gjør

at kroppen hans rykker kraftig til når

han skal svelge vinen.

Vi er påhelliggrunn.

Hit har det

kommet mennesker i mer enn 1000 år

for å søke bot og tilgivelse. Pilegrimer

har vandret i dager og uker for å be

om helbredelse for seg selv eller en

slektning. Ifølge tradisjonen står kirka

på stedet det Olav Den Hellige falt i

1030.

Denne kvelden er kirken

fullsatt av mennesker med nedsatt

funksjonsevne. Mange er blinde og

svaksynte, flere bruker rullestol eller

andre handikap. Her er det godt å være.

Dette er deres rom, de er hjemme, her

kan de hvile, be og reflektere.

Ingen ble helbredet, men mange

forlot kirken med nye krefter fra

fellesskapet med hverandre og Gud.

Jeg står i Tomaskirken. Det er

«Åpen dag» hos Signo på Sukke

i Andebu. På kirkegulvet ligger

barna strødd! Noe hviler hodet mot

knelebenken, som om det skulle være

den naturligste ting å gjøre i en kirke.

Eikegulvet begynner å vibrere.

Lydbølgene fra 54 høyttalere setter

gulvet i bevegelser som forplanter seg

inn i barnas rygg. Noen lukker øynene

– andre kniser fordi det kiler.

Vi er påhelliggrunn.

Jeg sitter

i Tomaskirken. Det er gudstjeneste.

Lasse og Tine leder an prosesjonen inn

i kirka. Han bærer korset, hun bærer

lyset. Bak følger presten Marco og de

andre hjelperne. I benkeradene er flere

døve, hørselshemmede og døvblinde

Signobrukere.

Vibrasjonsgulvet akkompagneres

av lysorgelet i taket som blinker i gult,

rødt og blått. Røkelsen river i nesa og

det klinger i ei klokke.

Vi synger «Måne og sol», ser

fine, fargerike bilder på veggen, ber

femtegnsbønn.

Jeg er påhelliggrunn.

Dette

rommet bryter ned hindringer og

bryter grenser. Her kan døve og

døvblinde «høre» gjennom vibrasjoner

i gulvet, og forstå ved hjelp av

tegnspråk. Døvblinde får tid til å erobre

kirkerommet og bli kjent med det.

Etter gudstjenesten spør jeg en

trofast Tomaskirkegjenger hva som

er best med gudstjenesten. – Kaker

og kaffe, svarer Sverre. Og jeg tenker

han har rett, for i Tomaskirken henger

det sanselig så tett sammen med det

åndelige at faktisk er vanskelig å skille

hva som er hva.

hellig

grunn

Jeg drømmer om en kirke

der jeg kan ligge på

gulvet og hvile hodet på

skammelen foran

alterringen.