Background Image
Previous Page  8-9 / 24 Next Page
Basic version Information
Show Menu
Previous Page 8-9 / 24 Next Page
Page Background

Signo

FOLK

nr 3 - 2014

side 8

Signo

FOLK

nr 3 - 2014

side 9

Lys

mesteren

S

kyene løper om kapp med

sola og av og til vinner

regnet. Det er ”døvblindevær”

denne tirsdagen i august. Det

kunne gjerne blåst mer om

det hadde vært opp til døvblindfødte

Geir Sigvart Pedersen (43). Han sitter

på den lysluggete Nordlandshesten

”Laffen” og strekker ut hånda. Der

oppe vet han at det umiddelbart

er en annen hånd rett i nærheten

som oppfatter det han vil. Christina

Hart er klar på kommunikasjonen

når Geir er rytter. Hun gir ham tegn

på for eksempel ”å gå”, eller ”stige

av hesten”. Vi er på Signogården i

Andebu og de vennlige hestene er

viktig terapi.

I 1971…

Geir Sigvart var ca. 1400 gram da

han kom til verden i 1971. Det var på

Hamarøy i Nordland, men han har

bodd i Signo i Andebu siden seks-

årsalderen. For ham er det ikke noe

alternativ å bo hjemme. Mor, Gudrun

Steffensen, bor på Tranøy og sier

at Geir ikke kan ha det bedre enn i

Andebu.

– Vi kan jo ikke noe av dette

”fingerspråket”, så da de begynte å

snakke om at de ville sende ham til

Bodø, slo jeg neven i bordet og sa at

det kun er Andebu som er bra nok for

ham, sier hun.

– Jeg hadde røde hunder under

svangerskapet, men det slo ikke ut.

Dermed visste jeg ikke at det var

farlig for fosteret, fortsetter Gudrun.

– De opererte ham for en hinne

han hadde på øynene, men det hjalp

ikke. Hørselen hans var det ikke

lett å finne ut av så tidlig. Geir er et

”rubella-barn”.

Egen bolig

I dag er Geir trygg og vet at det alltid

er noen der om han trenger det.

Hjemme i sin egen bolig, som består

av en hybel med bad og soverom, bor

han i et hus sammenmed tre andre

beboere. Han beveger seg alene rundt

i hele huset. På stua har han et eget

bord, der står ofte kaffekoppen han

tok med seg etter frokost. Bordet er i

ståhøyde. Geir liker å være på beina.

Liker å være i bevegelse. Avdelingen

heter Skoglund og Håkon Lie er leder.

I møte med personer som er født døvblinde blir de fleste av oss ydmyke,

fulle av beundring og spørsmål. Hvordan er det mulig å forholde seg

verden? Den gåten er det noen i Signo som hver dag jobber med å løse.

Tekst: Elisabeth Moe - Foto: Sigmund Woie Aarhaug og privat.

Terapiridning - trygt utensal:

Geir vet at det

alltid er noen der når han strekker ut hånden.

Christina Hart er ledsager.

Signo

LIV

En fast spalte. Vi møter mennesker som får tilbud i Signo. Har du tips til hvem vi

burde intervjue, så ikke nøl med å si ifra til redaksjonen:

signofolk@signo.no

”Jeg er meg og du er deg og vi kan ha det bra

- og gjøre noe sammen. Det er et nødvendig

grunnlag for språkutvikling hos alle mennesker.”

(Reidun Antonsen)

Ålreite dyr

Det er ”bareback-ridning” som gjelder

på dagens treningsøkt. Terapiridning

uten sal gir full pakke; det er nemlig

både lystbetont og stimulerende på

mange muskelgrupper. Å få trent

slik er vanskelig for døvblinde ellers.

Gårdsbestyreren på Sukke gård

forteller at hester er grunnleggende

vennlige vesener og vanvittig gode

terapeuter. Og at Signo har lyktes med

slik terapiridning i 20 år.

En ”lysleker”

Geir koser seg når synsresten gjør det

mulig å leke med lyset.

– Man vil alltid være opptatt av

å utnytte restsansene sine. Han

brukte både briller og høreapparat

i oppveksten. Nå har han ikke

noe hjelp av det lenger, forteller

avdelingsleder Lie.

– Det uvanlige med Geir, er at han

tar masse initiativ selv. Døvblindfødte

personer gjør ofte ikke det, men Geir

er en kreativ person.

Miljøterapeut og primærkontakt

Christopher Durrans er ofte med ham

på lekebutikken.