MagaSigno 2014 - page 16-17

Maga
S igno 201 4 - side 16
Maga
S igno 201 4 - side 17
B
illy Barret er 56 år. For mer
enn 50 år siden måtte Karen
Barret Buer (80) gi fra seg
den daglige omsorgen for barnet
sitt. Siden har hun kjempet for
den funksjonshemmede sønnen
med nebb og klør. Nå bor han på
Signo Conrad Svendsen senter på
Nordstrand i Oslo, og historien
om Billy og mor har blitt film.
– Den gir et sant bilde av
et levd liv for en døv, psykisk
utviklingshemmet mann. Tidligere
har jeg tenkt at jeg burde skrive
en bok. Men da måtte jeg dykke
så dypt i materialet. Det har vært
for mange vonde episoder som jeg
ikke orker å gå inn i, forteller Barret
Buer.
Et ønsket barn
Karen Barret Buer sitter i stua
si på Kolbotn i Oslo. Hun og Billys
stefar gjennom mer enn 30 år,
Per Buer (88), har flyttet hit for
å ha kort vei når de skal besøke
Billy som bor cirka fem kilometer
unna. Hver torsdag og søndag er
«mamma-og-Per-dag». Da stiller
de med hjemmelaget middag til
den matglade sønnen.
– Han elsker langbord og store
selskaper. Da vet han at det er mye
godt, smiler mor.
Billy var et ønsket barn som kom
til verden etter en vanlig og enkel
fødsel. Helsepersonellet mistenkte
avvik hos sønnen, men ingen sa
noe.
Billys far var amerikansk og da
familien flyttet til USA trengte
barnet en legeattest. Den beskrev
Billy som «mentalt retardert».
– Legen kunne ikke si noe om
hvordan utviklingen ville bli. Jeg
hadde observert at Billy var sen,
selv om jeg visste lite om barns
utvikling. Venninnene mine skjønte
at han var annerledes, men ingen
sa noe. De trodde jeg ikke ønsket å
snakke om det…
På ryggen
I USA brukte Karen mye tid
hos ulike spesialister med
sønnen. Ingen kunne gi positive
tilbakemeldinger.
– Hva sa de?
– På Walter Reed Hospial i
Washington DC, lød dommen:
«Send ham på institusjon! Han er
ikke i stand til å gjøre annet enn å
Jegmå
si fra for Billy
«Han er ikke i stand til å gjøre noe annet enn å ligge på ryggen», sa legene til Karen Barrett
Buer. Da bestemte moren seg for å slåss for Billy. Nå har hun laget film.
Tekst: Brita Skogly Kraglund Foto: Sigmund Rønsen ­Aarhaug
ligge på ryggen, uten å vise tegn til
glede eller sorg».
Den unge moren ønsket flere
uttalelser. Hun dro fra sykehus
til sykehus i håp om oppløftende
beskjeder.
Ekteskapet tok slutt og
Karen returnerte til Norge med
Billy som fikk plass på Oslo
observatoriehjem, «Obsen». Og
Barret Buer startet sin livslange
jobb som pårørende.
– Billy kunne og kan jo ikke si
noe. Det var mange som ikke
skjønte at Billy hadde behov
for kjærlighet og alt det andre
mennesker trenger. Han var liten
og søt da han kom dit, men så ble
han stor og sterk. Da begynte de å
medisinere ham – uten at jeg visste
det.
Hard behandling
Deretter ble Billy sendt til en
institusjon på Ringsaker i Hedmark.
Det var lang vei for mor å kjøre,
men hun besøkte ham hver uke. En
gang i måneden var han hjemme.
Hun mener han tok skade på kropp
og sjel av oppholdet der.
– Billy har fått mye kjeft og hard
behandling fordi han ikke gjorde
som folk sa. Ingen skjønte at han
var nesten døv. Han hører bare
de dype lydene og oppfatter ikke
stemmeleier.
Mor så at han ikke trivdes. Derfor
var gleden stor da han kunne flytte
tilbake til Oslo, til nybygde Vestre
Haugen behandlingshjem.
– En ny verden åpnet seg. Der
fikk han atferdsterapi. Fra at han
nesten ikke hadde blitt stimulert,
ble det mye. En av assistentene der
holder fortsatt kontakt med ham.
Det sier jo litt om Billy som person.
Det er takket være ham selv han
har kommet dit han er.
Billy lærte seg 20 tegn på
tegnspråk som han bruke, han fikk
en spennende og aktiv tilværelse.
Et større fellesskap
Det nyttet ikke med protester da
HVPU-reformen kom og Billy måtte
flytte igjen. Denne gangen til ny
leilighet i Nordre Aker i Oslo. Her
hadde han det bra.
Billy gikk på voksenopplæring på
«Hjemmet for døve» (Signo Conrad
Svendsen senter i dag). Spesiel
en lærer tok seg godt av ham og
ønsket at Billy skulle flytte til dem
fordi hun mente at godheten satt i
veggene der.
– Hvorfor valgte du å flytte ham
fra noe som fungerte godt?
– Fordi han ville bli en del av et
større fellesskap på et sted der de
også hadde tegnspråkkompetanse.
I mange år hadde jeg måttet lære
opp nye ansatte i boligen hans.
Alt ble ikke som Barret Buer
hadde tenkt.
Hjemme i sin egen bolig på
Signo Conrad Svendsen senter.
”Mitt ønske er at
filmen skal være
en lærebok for
personalet.”
- Karen Barret Buer
1,2-3,4-5,6-7,8-9,10-11,12-13,14-15 18-19,20-21,22-23,24-25,26-27,28-29,30-31,32-33,34-35,36-37,...40
Powered by FlippingBook